av ringo | desember 3, 2011  

Alle gitarsoloers mor – av Eric Clapton

 

Alle gitarsoloers mor, dvs. min favorittgitarsolo, ble spilt av Eric Clapton under en konsert i Hyde Park i London i 1996.  Her er den, den starter etter vel tre minutter av den vakre “Old Love” (av Eric Clapton og Robert Cray), og varer i ca. tre og et halvt minutt:

 

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.
   

 

Flere av mine Youtube-favoritter er med Eric Clapton.  Her er ”Little Wing” av Jimi Hendrix, ifølge Wikipedia ”en av de mest covrede sangene i det tyvende århundre” (legg også merke til saksofonisten David Sanborn):

 

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.
   

 

”Same Old Blues” skrevet av Clapton selv, sånn høres det ut når toppmusikere spiller:

 

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.
   

 

Her er en stor video med det ukjente bandet Southside Blues Revue og ukjente Magic Frankie, alle er visst fra Nederland, som jeg fant fordi de spiller en annen sang som også har tittelen ”Same Old Blues”, men som er skrevet av Freddie King:

 

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.
   

 

Blir musikk triveligere enn i denne videoen?  Tror ikke det!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei Johan Helge!
Jeg kikket på klippet Old Love for å sjekke ut soloen. Jeg aner ikke om du vil høre mine ord og meninger, men jeg tar meg friheten.
Først av alt speller de meget stødig til å være en slik gig, ute for tusner. Jeg er dessuten rimelig sikker på at Eric improviserer i det minste i børjan av soloen. Han har en bra tone når de får klinge, derimot er de korte tonene mindre vakkre. Det han virkelig får til er å bygge opp soloen.

Jeg fant den ikke på youtube, men den er på Rolling Stones plata Love You Live, fra 70-tallet. Soloen på You can’t always get what you want. Det er etter min mening tidenes. Der er tonene gjennomførte, solon nyskapene, rytmisk og tuch. Dessuten går han over merklige oktaver uforutsett, men ledende og avsluttningsvis vandrer gitaren inn under vokalen og henger med en stund, passe tilbake dratt. Det er Ron Wood som spiller dette og han har aldri fått serlig ære for det, men det har med at han blir holdt nede på sin plass i bandet. I et slikt evigvarende band må det være slik.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Du liker Rolling Stones? Selv har jeg vært relativt fanatisk Stones-fan i alle år. Love You Live har jeg ikke, men skal sørge for å få hørt den versjonen. Har du hørt på Stones-bootlegs? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det sterkeste, på sitt beste er det rock annerledes og bedre enn alt annet, synes jeg. Jeg har lastet opp ni slike versjoner på Youtube, fem av dem er fra Love You Live-perioden:

http://www.youtube.com/user/ringozstarr/videos

Tre favoritter fra Mick Taylors periode:

Gimme Shelter fra Wembley 1973 (den ca. et minutt lange soloen som starter etter ca. to og et halvt minutt setter jeg vel egentlig enda høyere enn Claptons ovennevnte solo, men den er kortere):

http://www.youtube.com/watch?v=P2etPYnI718

All Down the Line fra Brussel 1973 (17. Oktober, første show, antakelig deres beste konsert ever) (Mick Taylor med tidenes mest frenetiske gitararbeid!):

http://www.youtube.com/watch?v=9hgYVwd-iPo

Gimme Shelter fra Philadelphia 1972 (jeg blir aldri enig med meg selv om hvilken av disse to Gimme Shelter- versjonene som er min toppfavoritt):

http://www.youtube.com/watch?v=K7zFd8BZD8M

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Ser man det gett! Haha.. jaja… jeg hører på så godt som alt. De beste musikerne jeg har møtt liker det meste og hører på det. Henter fra forskjellige sjangere og tar det inn i sitt reportoar osv.

Nå fikk jeg en del å høre på. :) Love you live er bedre lydkvalitet enn det første jeg rakk høre og fra omtrent samme tidsperiode.

Har aldrig vært noen stor Mick Taylor fantast… For al del en fantastisk blues gitarist. Litt lite utadvendt på scena og for mye vekt på solo… spørr du meg er låta, eller historien låta formiddler viktigere… selv i rock’n roll…

Det var jo det som i sine dager var det heftige med bluesen. Det at teksten var så rå og rett på. Det var ikke noe plutti-plutti! Det kunne være reine trussler om drap og gråtferdige forlatte menn, som dårlige bortforklaringer til utrohet osv

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Soloen på Gimme Shelter er jo rå den.. god tone og masse lyd.. sustain så det holder og full pupp på volum. Velspillt for ikke å snakke om imponerende. Men bandet blir noe annet enn en substans som smelter sammen… det blir komp for gitaristen og det er liksom ikke Stones.

Når to gitarer og et band vever sammen, deler på fokus, gir og tar. Da er vi tilbake til New Orleans! Jeg liker bandet til muppetene og flåklypa for de har personlighet. Musikk for meg er knytta til noe helheltelig. :)

For all del fet musikk… men vi har da en Jimmy Hendrix? ;) (hahaha.. måtte bare)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har akutt dårlig tid, men skriver mer om et par dager. Mvh Ringo

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hva en setter høyest på favorittlista av Hendrix og Stones blir litt smak og behag, det viktigste er at de begge fortjener å komme høyt!

Joda, den Gimme Shelter-versjonen og soloen på den “er rå den.. god tone og masse lyd.. sustain så det holder og full pupp på volum. Velspillt for ikke å snakke om imponerende”. Det er liksom rock fra en annen planet. For meg er dette den beste rocken. Og så er den ikke utgitt offisielt en gang! Det at jeg ikke har Love You Live skyldes ikke nedvurdering av den, det er mest tilfeldigheter. Sympathy for the Devil er stor på Love You Live, synes jeg. Og den beste versjonen av It’s Only Rock’n'Roll er der, synes jeg.

Selv har jeg “alltid” vært en stor Mick Taylor-fan. Så tidligere var jeg ikke så interessert i opptak fra Love You Live-tiden. Men så kom jeg til å høre på bl.a. de versjonene fra denne tiden som jeg nå har lastet opp på Youtube. Og det liker jeg like godt, og spiller kanskje enda mer, enn det beste fra Mick Taylor-tiden.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Sorry, gutter – tidenes gitarsolo finner dere her:
http://www.youtube.com/watch?v=M9xwB6TPj7M&feature=related
Eventuelt her:
http://www.youtube.com/watch?v=HXA-j9az2NI&feature=related

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

King Crimson rules, Stig! Alle har selvfølgelig “sin(e)” gitarsolo(er) som de setter over alt annet. Et søskenbarn av meg hadde på 1970-tallet en blå LP med bandet Focus, og King Crimson-videoene minnet meg litt om det bandet, uten at det var klart for meg hvorfor. Men Wikipedia gjorde saken klar – begge er progrock-band (http://no.wikipedia.org/wiki/King_Crimson, http://no.wikipedia.org/wiki/Focus_(band)). Om King Crimson står det at “I dag har bandet kultstatus blant prog-fans. En ny inkarnasjon av bandet startet opp i september 2007.” Mht. Focus husket jeg en låt, “Hocus Pocus” – her er et TV-opptak fra 1973: http://www.youtube.com/watch?v=g4ouPGGLI6Q

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00