I amerikanske media har det i høst vært mye bekymring for offentlig sektors gjeld.
Fire spørsmål:
1 Er bekymringen berettiget?
Bekymring er berettiget, men nå overdrives dette, fordi det er politisk opportunt.
I 1950 var “federal debt in the hands of the public” 80 % av BNP i USA. Ti år etter, i 1960, var dette nesten halvert, til 46 %. Dette skjedde selv om den føderale gjelden økte, fordi BNP økte mye mer. USA ligger an til å nå 1950-nivået, 80 %, om ca. 10 år. Kort sagt: Slikt er løst før, og kan løses igjen.
2 Hva er motivet for bekymringen?
Høy arbeidsledighet vil styrke republikanernes sjanser i valgene i 2010 og 2012. Derfor tror orakelet Paul Krugman at de faktisk ønsker høy arbeidsledighet. Og bl.a. derfor skaper de nå bekymring for offentlig sektors gjeld, for å forhindre at demokratene reduserer arbeidsledigheten vha. økte offentlige budsjettunderskudd.
3 Hvordan kan jeg påstå at de er så kyniske?
** Denne figuren viser (tror jeg) det føderale budsjettoverskuddet (plusstall) eller -underskuddet (minustall) i prosent av ca. føderale skatteinntekter.
Fra 1950 til 1970 var underskuddet rundt 0 %. Siden har underskuddet økt under alle de fem republikanske presidentene (med mulig unntak av Nixon), og blitt redusert under de to demokratiske presidentene (Carter 1976-80, Clinton 1992-2000).
** Et stort føderalt budsjettunderskudd bl.a. vha. skattelettelser (særlig til de mest velstående), har faktisk vært et bevisst verktøy for republikanerne, siden 1980-tallet. Tanken har vært å gjøre offentlig sektors gjeld tyngende, for å gjøre det lettere å presse gjennom kutt i velferdsgoder. Denne strategien har de kalt “starving the beast“, hvor offentlig sektor altså er “the beast”. Deres plutselige bekymring for budsjettunderskuddet nå, er mao. ikke ekte.
4 Hva minner budsjett-bekymringene om?
Paul Krugman: “There’s something disturbingly familiar about the current deficit hysteria. There’s the way that fear, and a demand for action against a supposed threat, has spread despite the lack of any solid evidence to support it. There’s the way that many news stories seem to present only one side of the argument, and suppress or neglect contrary evidence [...].
And I suddenly realized what it is: it’s like the runup to the Iraq war, when all the serious people knew that Saddam was working on nukes and invasion was the only option, and anyone who pointed out that there was no evidence to that effect was a flake.”
Moral: Dette er et sterkt eksempel på en vanlig ting - å ha motiver en ikke kan si rett ut, og å ty til ulike typer triks (jfr. både spørsmål 3 og 4) for likevel å få støtte.
